Team Saltlake og Domaas har leid den enkleste hytta på Strand Camping. Det er økonomivarianten. I år skal Stein Tage kjøre, ikke være handler. Smittsomt dette – å være handler. Handleren begynner ofte å kjøre sjøl.
På Stein Tage sitt lag er seks av bikkjer fra min kennel med og to hunder fra May-Britt Nicolaysen. Freyr, gammellederen fra Harald Tunheim skal få prøve seg en siste gang i år. Jeg har motvillig gått med på dette. Jeg synes Freyr er trent for lite og for inkonsistent til å kunne gå Finnmarksløpet. Han holdt brukbart til barmarksperioden var slutt, men så ble han skadet og begynte å henge etter. Jeg er også redd han skal bli en brems på spannet. Det er lett å si at man skal kjøre etter den svakeste hunden før start men når starten er gått er det så rart med det.
Freyr er Stein Tage sin hund, men opplegget har vært slik at han har vært hos meg. Freyr har lært meg enormt mye de siste to årene med tanke på hvilke egenskaper en leder skal ha. De to siste sesongene har han ikke vært god nok for å gå på konkurransespannet.
Stein Tage har imidlertid investert mye tid på å knytte kontakt med Freyr denne sesongen. Han har vært mye hjemme hos familien Domaas, og nytt livets glade dager som leder på unghundspannet. Jeg er imidlertid i sterk tvil om Freyr vil klare dette. Freyr er nemlig snart 11 år, så ”normalt” sett skal ha være i eldste laget. I tillegg er han en ganske stor hund.
Til hans fordel så kan det være at han holder farten litt nede, spesielt i starten og på den måten gjør at unghundene ikke brenner kruttet i starten av løpet. Unghundene er Storm, Lyn, Tyfon og Fokk som alle er hannhunder. Alle er valper av Tapir og Freyr. De er 22 måneder gamle.
På mitt lag er hovedlederne Clint og Lille Rusken (Rusken) med, søsknene Tapir og Gepard, lynet Mollis og humørsprederen Mira, brummeren Mikke og veteranen Skodda. Alle i sitt livs form.
Finnmarksløpet har et opplegg med gratis veterinærsjekk om du er ute i god tid. Denne viser at alle bikkjene er i fin form. Jeg oppdager imidlertid en begynnende diare hos Tapir. Jeg blir bekymret for at dette kunne være noe som sprer seg. Jeg gir henne Canicur.
Det ferdigopphøgde kjøttet blir frosset ned hos Roger Dahl, så snart vi ankommer Alta , og skal senere bli tatt ut på torsdagsmorgenen og levert til lastebilene som skal frakte depotsekkene ut til sjekkpunktene. De siste årene har det vært mildt på Finnmarksløpet, så med den erfaringen gjelder det å redusere muligheten for bedervet kjøtt til et absolutt minumum.
Paul Antoni Nilsen Lutnæs er handler i år. Paul er en god venn av meg og en god kar å ha når det begynner å butte mot. Paul var med å starta opp med hundekjøringseventyret i Salttjern i 2005. To års samarbeid resulterte i skiferplate på begge sine peishyller. Han har valgt å trappe ned på kjøringa, til fordel for stifting av familie. Men når han er med på sirkuset rykker det i ”rockefoten” sier han. Herlig!
Det er startdagen i Alta sentrum. Vi er tidlig ute på startområdet,som åpner kl 08 og stenger kl 09. Vi er der fem over åtte. Det er dårlig plass til bil med henger, og to handlerbiler, og vi vil være tidlig ute for å unngå stress. Vi må koble av traileren som frakter begge spannene og sette bilen ved siden av. Stein Tage sin bil må ut. Det er ikke plass. Det er ikke noe større problem, men et praktisk ekstraarbeid.
Vi får imidlertid en svært bra utgangsposisjon der vi ikke trenger å ta noen svinger på vei inn til målområdet.
Været er glimrende. Jeg tar det med ro med forberedelsene vel vitende om at alt er på stell, og jeg merker at all løpserfaringa er en god ballast å ha med seg. Jeg vet omtrent hvor lang tid de enkelt elementene tar. Jeg har pakka sleden kvelden i forveien men tar ut alt for å sjekke at alt er på plass. Løpsarrangøren skal sjekke at alt er med og kommer innom hver enkelt hundekjører for å kontrollere. Jeg strekker ryggen oppå hengeren når det meste er klart. Som vanlig har løpsfunksjonærene hendene fulle og chip-sjekk kommer seint.
Melanie er nervøs foran sin debut som Finnmarksløpskjører. Men jeg tror hun kommer seg rundt. Hun er sta som faen så bikkjene har ikke noe annet alternativ.
Plutselig dukker Solveig og Mikal opp, to venner fra Vadsø. Mikal har vært med å kjørt hund med meg i noen år, og Solveig liker å henge med i miljøet. De har kjørt i ens ærend fra Vadsø, 45 mil for å få med seg starten. Jeg er glad for at de er til stede. Det er godt å ha vennene sine på starten.
Jeg har rolige bikkjer. Mange andre spann har hunder som hopper og jager. Jeg velger å tro at dette er et godt tegn for mine firbeinte. De vet å spare energien. De vet det er langt.
Jeg har satt Clint og Mira som ledere ut fra start. Jeg trenger solide ledere i tet, det er som regel i starten det uventede skjer. Spannet er som regel dobbelt så sterkt som vanlig før starten på sånne løp. Spenningsnivået i hundene er enormt og alt er fokusert på å komme framover. Speakeren teller ned 3-2-1- GO! Spannet fosser av gårde gjennom korridoren av heiende folk på begge sider av startsporet. Jeg slipper litt opp for å ”showe” litt. Jeg flyr! 35 km/t i hundre meter tåler de, men jeg bremser hele tida, slipper bare litt opp.
Løpsarrangørene har advart oss mot nedkjøringa av Høgskolebakken, og har tilbydt oss hjelpeslede. Hjelpeslede hva er det? Forseringa av bakken går greit, men den er heftig.
Vi fortsetter opp langs og på Altaelva. Det går i et fint driv, og jeg blir ikke forbikjørt av mer enn et spann. Så kommer Detsikabakkene. Vi formelig flyr opp, men jeg mister pes på et spann da spannet svinger feil akkurat ved Brotta, der jeg gir en litt for hard kommando mot venstre og Clint tror han skal gå motsatt vei av det han får beskjed om. Jeg har nemlig merka meg plassen da jeg testkjørte bakken dagen før og memorert hvor jeg skal passe på. Jeg passer for mye på her da...jaja..
Vi fortsetter opp Bollo, forbi to stygge isfelt. Over toppen snacker jeg, og så kommer vi til Joatkavannene. Jeg er rett i ryggen på Sebastian Plur Nilsen. Han staker med to staver og jeg bruker en stav, og sparker vekselvis. Jeg henger greit på.
Kjøreplanen min er at jeg skal hvile på Joatka i tre timer. Det er uvanlig men i år har de lagt ut halm og vann, og jeg har tro på strategien om å hvile mye tidlig i løp, særlig etter stresset som hersker på startområdet. Antall timer med stress er adskillig lengre enn antall timer med kjøring. Dessuten er det mye fart i starten, og mange situasjoner en kommer borti.
Jeg gir de kaldtvann og bitte litt tørrfor, og legger ut halm så de kan ligge på, samt setter på dekken. Jeg bytter også sokker på hundene. Jeg har 6. raskeste kjøretid på vei opp til Joatka, men dette vet jeg ikke akkurat på dette tidspunktet. Jeg ønsker å beholde spannet på riktig side av streken for å bruke enkle ord. Det skal vise seg at flere har tenkt samme tanken. Både Dag Broch, Melanie Clegg, Aila Sarre, Stein Tage og Bjørn Hugo hviler her. På et tidspunkt er alle fra øst samlet på kafeen i Joatka. Vi har medlemsmøte i trekkhundklubben på Joatka I.
Jeg er merker at hvilen senker skuldrene men er likevel litt utålmodig og er spent på om denne strategien vil virke. Etter drøye to timers ventetid kommer storspannene og jeg bestemmer meg for å prøve å henge meg på. Clint er god å henge på pes. Etter 2 timer og 26 minutter setter vi kursen mot Skoganvarre.
Etter 4 timers rask og lett kjøring ankommer vi sjekkpunkt Skoganvarre, helt på skjema. Jeg føler meg opplagt og fokusert og er bruker 40 minutter på hele sjekkpunktrutinen. Jeg setter på håndleddsvarmere, dekken og gir de en trekvart foring, totalt en snau liter per hund. Så har Paul fiksa alt klart og middagen er klar. Han kjenner rutina.
Det er en øredøvende stemning i kafeen. En gjeng finlendere holder visst fest i kafeen i Skoganvarre, og er tydelig berusa. Jeg irriterer meg over dette i et sånt idrettsarrangement. Til og med kokka er berusa. Jaja...
Stein Tage og kona Irmelin har sørget for å leie ei leilighet i Skoganvarre sammen med Åshild og Dag, det er en fordel å ha et varmt sted å spise, tørke klær og liknende, men jeg skal sove i bilen. Jeg synes det er best fordi det er minst sjans for å bli forstyrra og ofte synes jeg det blir for varmt i hytta. Jeg putter inn øreplugger og kryper ned i vintersoveposen og så er det kveld. Jeg får en og en halv time i posen i Skoganvarre. Luksus!
Det er et svært friskt spann som forlater Skoganvarre og de gir jernet i bakkene opp fra Skoganvarre. Siste kneika før fjellet blir imidlertid en skikkelig ”Mørdarbakke”.
Det er litt vind i Gaissene men relativt fine forhold sammenliknet med en del andre erfaringer jeg har hatt ved Varangerfjorden. Turen over Gaissene går som et skudd, og vi bruker drøye seks timer til Levvajok. Turen langs Levvajohka går tregt pga sukkersnø og faren for plumpskader gjør at jeg bremser mye her. Et stykke ned langs Levvajohka tar jeg igjen Aila. Hun har en hund i sleden. Jeg spør om det går bra.
Etter to porsjoner middag i Levvajok og 5 timer hvile, er jeg klar igjen. Paul lager en spesialdrikk som vi leende kaller "Karadriver Special". Et forferdelig sammenblanding av en halvliter Cola og fem spiseskjeer tørrkaffe. Fy flate.
Opp langs Tanaelva får jeg masse gode oppmuntringsmeldinger per SMS'er fra Jan Vidar: .. "dæven du er heldig som for oppleve dette"... og ..." motvinden er en fordel, da får hundene avkjøling"... Jeg hører den slepne vestlandsdialekta hans i hauet og gliser. Han vet å skape motivasjon den karen!
Det er svært glatt og hard is på elva. Siden jeg ikke vil at lederne skal falle å slå på seg skader, og de virker ufokuserte på de glatte partiene., kjører jeg slalom fra snøflekk til snøflekk for å få hundene gjennom flere blankisfelt som har blitt slipt speilglatte av vind og fokk. Heftig men artig for Clint.
Med ett får Skodda blodig diare. Opp langs Karasjokka stopper jeg for å dra igang Ingvill Lakseide som har problemer med å få bikkjene til å gå.
Karasjok. Jeg er sliten. Jeg kommer inn som nr 9, og har kjørt en veldig bra etappe på elva. Seks spann har mått bite i gresset for team Saltlake. I bilen får jeg ikke sove men jeg drømmer i våken tilstand. Jeg har nemlig fått tannpine. Rusken virker sliten men under tvil blir han tatt med videre. Skodda blir tatt ut pga diareen. Jeg får en GPS-tracker i sleden, da jeg er inne på topp-10 lista. 3 timer er kanskje for lite hvile her men vi prøver likevel. Neste sjekkpunkt er Jergul og her må jo alle hvile seks timer uansett så jeg peiser på.
I Assebakte tyner jeg tyskeren Bernd Helmich, men Rusken stivner på Hundevidda og havner i sleden. Tyskeren drog det lengste strået. Jeg blir litt frustert av dette og det påvirker spannet. Det blir en lang tur til Jergul. Jeg sovner mens jeg sparker, men mister ikke sleden.
Jergul. To bikkjer i spannet har fått diare på vei inn til Jergul. Etter en zombieliknende og sendrektig sjekkpunktsrutine som tar en drøy time, geleider Paul meg til et rom. Jeg har tatt to Ibux og stuper i senga sovner øyeblikkelig. Jeg sover i tre timer. Jeg blir som et nytt menneske. Bikkjene fortsatt slitne etter pausen. Ikke bra. Får melding fra veterinær at noen er blitt tynne. Rusken er stiv og blir tatt ut.
Vi kjører mot Alta. Hundene har begynnende diare. Jeg blir ikke akkurat toppmotivert av dette. Jeg får også problemer med lederne. Ingen vil gå foran veldig lenge. Mira begynner å ville ut av denne settingen, og jeg må legge henne i sleden. Jeg rullerer mellom hundene som leder II. Clint går uansett, men jeg prøver å finne en hund som ikke forstyrrer han for mye. Jeg har Mikke i sleden fra Nedre Mollesjok til Iesjavre, og Mira går bak men med spisse ører. Ikke bra.
Camelpaken fryser, jeg er uten drikke!! Jeg må grave dypt for å beholde trua på å komme fram til Alta. Jeg tenker negative tanker. Det er et nytt blankisfelt mellom Nedre og Øvre Mollesjok. Over Iesjavre kjører jeg Clint i single led. Vi kjører slalom over Iesjavre for at han ikke skal gå lei. Jeg sparer Mira i sleden. Mikke, Mollis, Gepard og Mira har diare. Jeg kommer over "hotell Iesjavre". JESS!
Jeg bestemmer meg. Nå gir jeg blaffen i diareen. Nå skal jeg være positiv - overdrevent. Jeg må prøve å ta fram det positive i det som er igjen i bikkjene. Jeg tar av jakka, tar fram staven og godhumøret og setter Mira på wheel. Hun hyler fornøyd og pusher opp farta. Vi kommer oss til Joatka II med godt driv. En lærepenge om betydningen av eget humør og motivasjon? Vel..
Jeg er veldig nervøs før Joatka II – får jeg stopp her? Jeg jahar tross alt hvilt tre timer på halm her og det husker lederne.
Når jeg skriver meg inn får jeg beskjed om et spann som har fått problem på Joatkavannene. Jeg må lage "snackeløype" for å få lederne gjennom Joatka II og det virker faktisk! Mira blir satt fram men fortsetter å dra ut mot høyre og det distraherer Clint men han vet hvor han skal og sleper henne med seg.
Mollis slutter å trekke, hun er tom og bare trasker med. Jeg er veldig nervøs for stopp, men viser det ikke. Vokter ethvert antydning til stopp hos lederne med argusøyne. Jeg ser blink av en hodelykt foran meg og merker meg hvor og tar tidsdifferansen. 13 min. Faen. Klarer jeg det? Jeg må prøve. Jeg prøver.
Jeg får med ett en SMS fra Mikal, rett etter å ha kryssa veien. Aila nærmer seg, hun har kjørt inn en time på deg fra Jergul til Joatka. "Stå på, dette går bra". Jeg skjuler lyset fra hodelykta når jeg snur meg for å unngå at Aila (og bikkjene hennes) spotter meg. Mikke er nær å havne i sleden, og henger litt på nakkelina når det går for fort. Han er nok stiv. Tapir blir tynnere og tynnere men drar og drar. Og hun er den andre hunden uten diare. For en hund! Vi kjører ned Detsikalia i sneglefart og det skal vise seg at jeg bruker en time lengre på denne siste etappen enn opp. Dessuten er jeg nervøs for at Aila skal ta meg igjen. Hvor er Aila. Rett bak??
Med ett får jeg en merkelig opplevelse av omgivelsene rundt meg. Jeg senser med ett sterkere enn noensinne omgivelsene rundt meg; lyder, synsinntrykk, alt blir med forsterket. Merkelig.
Jeg staver og sparker som fan ned Altaelva. Aila skal ikke ta meg igjen. Ikke f... Jeg slår av hodelykta og snur meg og speider.
Med ett er høgskolebakken der. Jeg sparker, løpet og jobber som faen opp bakken. Den virker med ett brattere og lengre enn jeg noensinne kan huske den. Plutselig er vi i mål. Jeg er veldig glad over å ha kommet meg i mål på tross av alle problemene på de siste to etappene, men er skuffa over at å ha falt ned på slutten. Jeg får en gratulasjon av tremenningen min som, som alltid, stiller opp på start- og målstreken. Herlig. Ekstra varmt at vinneren Arnt Ola gratulere meg. Jeg har en av hans hunder i spannet: Mira.
Jeg får en emosjonell reaksjon etter løpet, vel fremme på hytta alene. Er det dette som kalles antiklimaks? Eller er det en reaksjon på presset som kroppen og psyken har vært utsatt for?
Uansett. For en opplevelse! Takk kjære hunder og takk kjære venner for at dere hjelper meg til dette. Og takk Finnmarksløpet og alle frivillige for at dere stiller opp og gjør dette mulig. Herlig.
Roy, 05.01.2011
