Jeg skulle ha et hvileår. Med lite eller ingen fokus på mil. Trene hund når jeg hadde lyst og når bikkjene hadde lyst. Når været ute tillot det. Været i Salttjern en snau mil øst for Vadsø har et røft klima. Det kan være lange perioder med mye vind, lite snø, og særlig i perioder hvor en, etter de fleste sin oppfatning burde trene mye. Det “tar” uansett hvilken retning vinden kommer fra, det finnes lite å “gjemme” seg bak her ute.
Akkurat nå ble jeg fristet til å skrive at jeg ville vinne Finnmarksløpet. Vent litt. Det er NÅ jeg vil vinne. Ikke i høst, eller i vinter for den saks skyld. Jeg ville kose meg med hundekjøringa i vinter, og lade batteriene både mentalt og fysisk.
Jeg lot tidlig i fjor høst ambisjonene om 400 mil i beina på bikkjene seile sin egen sjø, og fokuserte heller på eget humør og lyst til å trene. Jeg droppet treninga noen av de dagene jeg merket at hundekjøring bød meg i mot og dette førte etter hvert til mer overskudd, selv om samvittigheten gnog meg. Var dette en vellykket strategi. Vel, jeg kjørte seks timer raskere i år enn i 2009. Dét er i alle fall målbart.
Dessuten har jeg siden august holdt på å bygge en ny hundekasse. Jeg måtte brenne den gamle for å få motivasjon til å bygge en ny. Så jeg ble for det meste hjemme å trente denne sesongen. Naturlig nok. Men da hadde jeg kniven mot strupen. Bygge ny hundekasse eller ikke komme seg på tur. Enkelt valg. Den ble ferdig to uker før Bergebyløpet.
Det ble ikke kjørt spesielt lange turer på barmark. Turer på tre mil var maks på de fleste langturene. Jeg var luta lei løypene oppe på “ryggen” som jeg kaller området jeg bruker å trene bikkjer på, og jeg begynte å ta sjansen på å trene hjemmefra med utgangspunkt i huset, og kjøre 1 km langs E 75 isteden for å frakte hundene til startpunktet på utmarksveien hver gang.
Alt dette resulterte i mer overskudd, mer søvn, og skjerpet fokus. Jeg hadde en tur på 46 km, men det var den eneste turen over 35 km. Hvor mange turer jeg kjørte før snøen kom aner jeg ikke. Jeg vet jeg økte lengden når jeg syntes hundene var klare for det. Og holdt litt igjen når føret endra seg mye, spesielt på den første snøen. Da kunne lengden på turen plutselig bli bare det halve eller enda mindre.
Når jeg passerte tre mil, altså to-timers turer, begynte raskt lengden på øktene å øke. Tre mil ble til fem mil og så favorittdistansen min, seks mil. Jeg synes å merke at seks mil er en tilstrekkelig lengde på de fleste av de lange øktene. Det gir fra fire til fem timers turer samtidig som de ikke bryter så mye ned at de ikke er klare til ny tur neste dag. Jeg trener ofte to eller etter hvert tre dager på rad med en eller to dager hvile etterpå. I vinter trente vi også med bikkjene løse, spesielt før det ble skikkelig ankerfeste.
Med noen år med trening på løyper der vi snur og kjører fram og tilbake på samme spor, syntes jeg å merke at jeg fikk hunder som hele tiden trodde at løsninga på ting når det begynte å bli tungt eller kjedelig var bak dem. Hjem var bak, ikke framfor dem. Jeg bestemte meg derfor at jeg i langt større grad skal trene sånn at treningsøktene går i ei retning – framover. Så fikk vi ta det som det kom. Var det dårlig vær så, javel da er korteste vei hjem framover, ikke bakover. Noen av hundene var i starten litt ukomfortabel med dette, og den ene ledertispa mi, Mollis, er fortsatt litt uviss om hun liker 15 minus og stiv kuling i kombinasjon med lavt snøfokk. Selv liker jeg ikke det noe særlig, men det vet jo ikke hun.
Så jeg høstet erfaringer med dette. Jeg syntes å merke at hundene avtok i fart tidligere på starten av langturene, men til gjengjeld holdt farten oppe på slutten. Jeg lot dessuten så mange av langøktene som jeg trente på gjenfokka spor, eller usporet avslutte på kjente og lette spor. Dette var fordelen av å trene en del uspora og legge retninga mot det kjente sporet. Økta fikk dermed en positiv stigning. Starte med utfordringen, avslutte med noe lett eller kjent. Jeg har tro på å bygge opp motivasjonen hos bikkjene på denne måten.
Dessuten blir en tøffere i hauet sjøl også. Alltid framover – uansett hva en støter på. En kjent klisje?
Uansett. VI har hatt kun ei økt på 100 km økt i år. Før dette var den lengste turen på syv mil. I tillegg kjørte vi Bergebyløpet. Der så jeg at noe var i emning, selv om toppfarten ikke var det helt store. Seks timer på åtte mil på elendige spor? Det er jo ikke så ille. Så økte de farten på andreetappen og korta ned tida med nesten en time. Jeg tenkte: “ Dæven.. dette er slett ikke ille”.
Så mil ble det nok, men jeg har kjørt “tur”, og kjørt med hodet. Og gledd meg over hundene og opplevelsen på de fleste turene. Jeg har også gledd meg over å jobbe med de snart fire år gamle lederhundene. En av dem, Fokk, viste såpass gode tendenser våren før, at jeg jobbet ekstra med han.
Jeg fikk spørsmålet om jeg skulle kjøre Finnmarksløpet to uker før Bergebyløpet. “Tja”, sa jeg,“…får se hvor raskt de restituerer etter Bergebyløpet”.
To dager etter Bergebyløpet viser Varangeren seg fra sin lunefulle side med kuling og snøfokk samt skiftende vindretning. Hundegården fyker ned. Hundehusene fyker stadig full av snø. Den skiftende vindretningen gjør at hundehusene må snus slik at de ikke fyker full, men det er ikke alltid en greier å være på forkant. Når vinden er sterk nok “kover” det i lesidene av husene, og de fylles uansett. Dette tar mye tid og suger energi og motivasjon ut av meg. Heldigvis har jeg hjelp av Maria som er like oppsatt som meg å holde dette på stell.
Jeg tråkker ned hundegården med truger etter hvert som det kommer mer fokksnø. Det viser seg å være veldig lurt. Etter noen dager er det en halvmeter igjen av det to meter høye hundegjerdet. Jeg må erstatte nedfokkede stolper med nye. Slegge de ned i snøen. Og flytte hundehusene oppå snøen.
Allright. Tilbake til de firbeinte. Dagene etter løpet ligger de minste hundene og de med dårligst pels inne i fire store bur som rommer to bikkjer i slengen. I det verste uværet kobler vi leiebånd rundt stolben, bordben og alt anna vi kan feste hunder i. Det er hunder overalt i de verste stormbygene. 18 i alt. De ligger på sofaen også. Vi fokuserer på restitusjon. Jeg MÅ har restitusjon om jeg skal få hundene klare til Finnmarksløpet.
Etter en snau uke etter Bergebyløpet begynner en hund å hoste. Så to, Så fem. Kennelhoste. Faen.
Finnmarksløpet synes med ett å henge i en tynn tråd. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Jeg har lyst å prøve å kjøre men med et utbrudd av kennelhoste…? Jeg skriver epost til veterinær, ringer rundt og forhører meg. Det blåser storm ute fem dager i strekk. Jeg er frustert. Ikke får jeg trent de friske bikkjene, og de syke har elendige forhold for å bli bedre. Maria overtaler meg til å la de være helt i ro til dette går over. Det tar to uker. Den tredje uka er kun en hund fortsatt ikke helt god. Lyn, som er en av fire av motorene i spannet, hangler fortsatt. Han slutter å trekke etter fem mil og sliter tydelig med å klare å holde følge. Dette er en uke før løpet.
Jeg har nå kun seks av de åtte hundene jeg tenkte å kjøre med på løpet igjen. Nye tanker må tenkes. Gamle forkastes. Den snart ti år gamle godgutten Rosta kommer inn på laget igjen i siste liten. Gira –Mira, som jeg kaller henne, har to ganger psyka ut på sisteetappen i Finnmarksløpet, og blir under sterk tvil tatt inn på laget igjen, men det er Maria sine overtalelsesevner som gjør utslaget. Mira har veldig lav status hos meg men høy stjerne hos Maria. Heldigvis skal det vise seg at Mira skal overraske alle.
Det blir så vi reiser til Alta. Jeg har aldri vært i sånn tvil før et løp. Vi bestemmer oss for at vi skal få sjekka bikkjene hos veterinærteamet på Finnmarksløpet før start. Men først en treningstur med bikkjene på Bæskades. Det blir tre mil med et hysterisk trøkk i spannet.
Gjennomgangen av spannet med en hyggelig veterinærdame fra USA viser at alle bikkjene unntatt Gepard er i fin form. Lyn virker til å være i bra form, men jeg er ikke overbevist. Jeg er enda usikker på hvem jeg skal ta med når jeg våkner lørdagsmorgenen før start. Vel. Lyn har vært skada uka før løp. Det er ikke en sjans jeg vil ta. Mulig jeg vil angre på det. Han går helt fint nå, men han har ikke overbevist meg på trening denne sesongen. På en treningstur er han ivrig og jobber som bare det, neste økt så er han litt av. Han er kryptokid. Kanskje det er en årsak?
Uansett. Pensjonisten kommer inn på laget igjen. Mira går inn som libro og joker på laget. Jeg bestemmer meg allerede fra start at hun skal brukes på led tidlig i løpet, deretter er det bakover i rekkene. Jeg tar ingen sjanser. Laget blir bestående av Mira, Rosta, Clint, Mollis, Tapir, Tyfon, Fokk og Storm. De tre siste er søsken.
På starten starter altså en kjører som har absolutt null ambisjoner for løpet. Jeg er usikker på om jeg skal hvile på Jotka. Det har pleid å være gunstig for mine bikkjer. De kommer i rytme tidligere, og jeg får roa ned topplokket. Det er langt til Alta, og jeg skal kjøre med hodet hele veien. Ut fra start så kjører jeg altså ut med en usikker kjøreplan.
En kilometer fra start så oppdager jeg at jeg har glemt å ta med drikke. Og mat. Og penger. Ok, da var den strategien lagt, Jeg har heldigvis med meg en halvliters flaske med pepsi-max som blir drukket etter Detsika-bakkene. Denne blir etterfylt i bekken ved Jotka. Jeg stopper her, og tenker å hvile i to timer, men så viser det seg at det bare er de som skal hvile mer enn tre timer som får halm her. Jeg ser at bikkjene er varme og tenker at jeg lar de hvile her til det blir litt kjøligere. Jeg fyller pepsi-max flaska med vann og setter meg på fjellstua og venter. En hyggelig vertinne spanderer meg en vaffel da jeg forteller at jeg egentlig har glemt det meste.
En annen mann som er på scootertur innom fjellstua spør meg litt om løpet og hvorfor jeg stopper her. Jeg sier at det er en del av planen. Han skulle bare visst hva jeg egentlig hadde planlagt... altså at jeg ikke hadde noen skikkelig plan. Hehe. Men, det skal imidlertid vise seg at det kanskje ikke er så dumt.
Hvile på det første sjekkpunktet Jotka I bryter opp første etappe i to nesten like lange strekk istf. ett langt strekk på 11 mil. Forskjellen på disse to lengdene og en lang med tanke på behov for restitusjon er er etter mitt skjønn stor, men hvor stor er ikke opp til meg å bedømme. Jeg fikk høre at selveste Jeff King mener dette er det smarteste man kan gjøre om man vil ha en positiv opplevelse senere i løpet og man ikke har ambisjoner om å vinne. Jeg tror at om en tar i betraktning effekten av startstress og det faktum at man er ”ute i sporet” lenge med bikkjene før selve løpet starter, så er belastningen større på spannet enn bare effekten av selve løpinga.
Når jeg ankommer Skoganvarre med et friskt og raskt spann har jeg allerede bestemt meg for at jeg skal hvile minst fem timer for å ha friske hunder over fjellet. Effekten av denne lange hvilen skal vise seg å vare lengre enn jeg hadde forventet.
Jeg forer lite på sjekkpunktene og snacker bikkjene når de vil ha snack. Og slapper helt av med det. Tidligere har jeg vært veldig opptatt av at bikkjene skal ta all mat jeg gir dem. Jeg bestemmer meg underveis for å la bikkjene selv styre dette. Jeg bruker ikke energi å tenke på det.
Dag blir til natt og natt blir til dag. Jeg ankommer Levajok. Jeg er fjetret og oppløftet over utrolige naturopplevelser over Gaissene. Over alle de blide folkene. Over handler og kjæresten Maria og handler og kollega Evelyn som stiller opp og gjør “rookie – handler – team” of the Year. For et fantastisk team. De har satt opp Camp-let’n, gjort klart mat og drikke, lagt ut soveposen og fyrt opp i gassovnen. Dessuten har de drept noen vakter på campingplassen for å få den beste parkeringsplassen for å unngå bråk fra de fordømte aggregatene som står å durer. De gjør en fantastisk jobb. Og jeg synes de fortjener like mye oppmerksomhet som meg.
Over fjellet har jeg kjørt forbi så mange spann at jeg mister tellinga. Det skal vise seg å være 19. Hundene går greit tenker jeg. Jeg har ingen målestokk for hvordan det går og ambisjonen om å henge med i teten har jeg allerede gravlagt i Jotka.
Jeg tenker ikke så mye på plassering i denne fasen av løpet, men på de flotte naturopplevelsene underveis og på at det skal bli godt å slappe av og få en matbit på Levajok. De har utrolig godt reinkjøtt der og jeg gleder meg på en avveksling fra nøtter og sportsdrikk. Nøtter. Blæh!!
Bikkjene får en god foring og inntar raskt hvilestilling under ullteppene. Sola varmer både meg og bikkjene. Jeg er ikke sliten. Litt trøtt, men slett ikke sliten. Jeg har drukket nok underveis og føler meg slett ikke tørst.
Det etterlengtede kjøttmåltidet blir raskt fortært før jeg blir geleidet til Camp-let’n. Det er et slags campingtelt som kan slås opp på to minutter som inneholder to soveenheter og ett oppholdsrom. En gassovn gjør det hele til en svært behagelig affære. Jeg sovner raskt.
Etter drøye to timer blir jeg vekt igjen. Selve oppvåkningen er brutal. Kroppen nekter, og ei stund nekter også hodet, men når superhandlerteamet Sparboe & Johnsen setter Colt Navy .45 mot tinningen min og sier:” Mush or die” er valget enkelt. Og jeg blir raskt positivt forsterket med en kaffe og en sjokoladebit. Pisk og gulrot. Colt eller sjokolade. Enkelt valg.
Etappen Levajok til Karasjok er 85 km og regnes for de fleste som svært monoton og kjedelig. For meg er dette et “barneskireinn” i motsetning til hva mine bikkjer er vant til fra adskillig med turer på Varangervidda.
Jeg har regna dette som “hvileetappen” til bikkjene og har på forhånd bestemt meg for å kjøre “rolig” her. De skal få gå som de vil, men jeg skal starte ut forsiktig, og jeg skal stoppe og la de rulle seg i snøen mye i starten. Det skal vise seg at jeg skal kjøre den åttende beste etappetiden i Finnmarksløpet gjennom tidene og jeg passerer tretten spann på elva. En herlig følelse av samspill og flyt er det sterkeste minnet fra denne etappen.
En 27-plass blir altså avansert til nr 14. Inn til Karasjok ankommer et spann som har høy grad av motivasjon. “Skal du fortsette å kjøre slik”, sier en noe sjokkert Roger Fossøy etter å ha bli passert på vei inn til sjekkpunktet. Jeg er vel egentlig ikke sikker på hva jeg skal si og sier at: ” ja, det har gått raskt så langt”. Men i mitt stille sinn tenker jeg: “ det er nå løpet starter”. Maria og Evelyn er heltente og gira når de etter hvert forstår at jeg er inne i toppsjiktet på Finnmarksløpet.
Pausen hjelper dessverre ikke den snart ti år gamle godgutten Rosta som er sliten. Han har vært litt plaga med dårlig mage de tre siste ukene, uvisst hvorfor. Jeg vil ikke ha noen tung hund i sleden så jeg setter han ut her. Han har gjort en kjempejobb så langt. Gode Rosta røk ut av spannet i 2010 etter en heftig slåsskamp med en hund som ikke likte han så godt. Det resulterte i en øreflipp mindre. Såret blødde såpass mye at det ikke var forsvarlig å ta han med videre. I år skulle han altså få anledning på ny. Det var uventa.
Etterhvert viser det seg at jeg skal kjøre ut fra Karasjok som nr seks. Det blir til at jeg kjører ut etter klubbkamerat Bente Levorsen som kjører ut like foran meg. Halvtimen før har jeg fått vite at hun skal kjøre ut like etter meg. Etterhvert som jeg gjør meg klar bestemmer jeg meg for å legge meg bak henne. Det sparer lederne mine, og gir de noe å jobbe mot. Så hun får kjøre ut fire minutter før.
Jeg lar hundene få gå rolig ut, og lar de gjøre fra seg. Tapir er dessuten stiv og trenger litt tid på å komme i gang. Når hundene begynner å ta Bente igjen, stopper jeg og snacker bikkjene og lar de rulle seg i snøen og spise litt snø. Rett før Ravnastua må jeg kjøre forbi, da jeg ikke lenger klarer å holde bikkjene bak. De VIL forbi. Bente hilser med navnet sitt og jeg gjør meg til kjenne.
Det skal bli en luke på et par-tre km mellom oss til Jergul. Jeg begynner å tro at dette skal gå riktig bra, men passer på at den tanken ikke skal få feste i hodet og begynne å koke topplokket. Jeg må ha fokus. FOKUS!
Turen inn til Jergul går raskt, selv om jeg begynner å merke at noen hunder “får” det. Uansett så øker de farten mot sjekkpunktet. De lukter vel halm. Jeg ankommer sjekkpunkt Jergul klokka halv ett på natta som nr seks. Jeg ligger en god time bak teten. Jeg og spannet blir plassert svært nært to andre spann og de ligger nesten oppi halmen til naboen. Jeg liker det ikke.
Jeg begynner å bli litt sliten her, selv om turen over Hundevidda går som en lek, den raskeste overfarten jeg har hatt. Jeg ser at gjengen er slitne, og bestemmer meg for å fore, sette dekken og håndleddsvarmere på så raskt som mulig, og bare komme meg hurtigst mulig vekk fra sjekkpunktet. De firbeinte trenger hvile. Denne tanken gjør at jeg dropper å gi de Zoolac når de ligger under teppene. Maria spør om jeg skal ha Zoolac. Jeg svarer nei. Det kan være at det var en tabbe…
Maria og Evelyn har fått beskjed om å forhøre seg om ledige rom på Jergul. Det har de fiksa. Det er rene suiten som venter meg der oppe. Jeg får servert middag på et fat, får dusja, og roa meg ned. Det er herlig. Samtidig er det en oppglødd stemning i teamet. “Du er inn som nr seks. Herregud dette går bra. Bare en drøy time bak førstemann. Og fortsatt sju hunder igjen”. Jeg merker at dette kvikker meg opp. Det burde vel det også…?
Jeg blir relativt fort geleidet inn på et soverom hvor jeg sovner relativt raskt.
Etter ca tre timer blir jeg vekt ut av dvalen. “Nå gjelder det”, tenker jeg, “Det er bare å komme seg av gårde”. Jeg får en varm kaffe og litt småsnacks før en trøtt kropp blir tvunget i gang. Samtidig tenker jeg “ ..dette er jo en reprise fra 2009..” håper det ikke går som sist gang. Idet jeg sitter i vinduet ser jeg de to første spannene kjøre ut fra Jergul vel en time foran meg.
Utendørs har det snødd, og alle bikkjene ligger fortsatt under teppene. Jeg merker at dette gjør meg litt urolig. Ingen har reist seg fra halmen bortsett fra Mira og Clint som er våkne og klare. Tyfon ligger fortsatt nede. Det samme gjør de andre, men det er litt sånn mitt spann er . De er utrolig rolige på sjekkpunkt og en kan nesten bli psyka ut av hvor rolige de er. Men selv denne tanken klarer ikke å roe meg helt ned. Intuitivt virker noe galt og jeg går over bikkjene.
Mollis, lille godjenta og fartsholderen i spannet har vært litt plaget med en hevelse siden Levajok, og har blitt væskefylt i løpet av hvilen. Selv Algyval og massasje har ikke virket positivt på dette. Faan…Jeg prøver å massere det litt forsiktig, og underlig nok, virker det ikke som det er vondt for henne. Men jeg tenker at det der, det vil jeg ikke ha noe av. Så hun må ut.
Tyfon ,nestleder og en av hovedmotorene i spannet ligger nede og vil helst ikke reise seg. Jeg ser at han har spydd i halmen og virker litt varm når jeg kjenner på tannkjøttet. Han ser også pjusk ut. Noe er galt.
Jeg tilkaller veterinær og jeg får etter hvert bekrefta at han har to av tre indikasjoner på magesår. Veterinæren fra Canada forteller meg: “ If he vomits while running, and inhale it, he could die”. Avgjørelsen er enkel. Han må ut.
Jaja. Får vel prøve da. Har jeg kommet meg så langt og hundene har gått såpass godt så langt, så skal det vel gå. Maria er tydelig nedfor av at jeg nå har bare fem hunder igjen. Hun er vel redd for at jeg skal få meg en nedtur på slutten.
Tapir er fortsatt stiv men kan gå. Jeg forlater sjekkpunktet på fastsatt tid. Jeg kjører rolig i starten så de får varma seg litt opp. De virker ikke helt på g enda, det er tydelig at noe ikke stemmer. Fra Levajok har jeg fora med en blanding av kjøtt, laks, tørrfor og vann. På siste sjekkpunkt gir jeg dem ca en liter per hund formengde. Så gir jeg dem en laksebit til før jeg drar ut.
Så de første milene rører de ingenting. Fokk som normalt eter alt, rører ikke noe. Han spiser en bitteliten bit frossen laks uten skinn i nærheten av Øvre Mollesjok og det er det.
På vei forbi Suošjavre får jeg beskjed av en kar med kikkert at det står et spann på isen. Det viser seg å være Ole Sigleif som har fått stopp på spannet. Jeg synes jo det er spennende at jeg er inne på topp fem, men tenkers samtidig at det er faen så synd! Jeg gjør et forsøk på å dra han i gang. Så jeg passerer rolig forbi, prøver å høre hva det er, og så stopper jeg kanskje 20 meter foran han og prøver å lokke på lederne hans. Hans startkommandoer og mine “kom da, ja, kom da” når jeg ser lederne følger med, ser ut til å få de i gang.
De ruller noen hundre meter før de stopper igjen. Så prøver jeg igjen. Og får de litt i gang, før en av lederne hans må stoppe å tisse. Da stopper det opp. Det skulle senere vise seg å være en av de mest vellykkede forsøkene på å få bikkjene i gang ifølge Ole Sigleif selv.
Jeg kunne kanskje ha hjulpet mer, men jeg merker at også hundene mine begynner å la seg påvirke. Jeg roper til Ole at jeg bare må kjøre.
Det er enda seks mil fra Suossjavre til Jotka og jeg har mentalt delt opp etappen i flere delmål: delmål en; Komme seg til Iesjavre. Delmål to; komme seg over Iesjavre. Delmål tre; komme seg FORBI Jotka. Delmål fire; Jotkavannene. Delmål fem og turens endelige mål; ALTA!
Det ruller og går oppover. Eller helst bortover. Jeg merker at det å kjøre bare fem hunder går sakte. Jeg veksler mellom å stå på huk bak sleden i motvind, og å stave å sparke der det går slakt i mot. Jeg maser ikke, holder stort sett kjeft, men jeg skal ikke gi de bak en millimeter gratis. I 2009 var jeg veldig oppkava og stressa her, og tre av seks hunder hadde store problemer allerede ved Nedre Mollesjok. Derfor prøver jeg å holde roen og tenke tur. Jeg stopper to ganger til oppover langs elvedalen for å tilby de snack og eller la de rulle seg i snøen. Et par av hundene begynner å få løs avføring. Stresstarm…? De begynner å bli slitne.
Jeg er spent på hvordan det blir å passere nedre Mollesjok, og om hundene mine vil forsøke på noe her. Jeg merker at de er litt ufokuserte og slitne, og tre av hundene vil heller ikke ta snack. Det er sol og lite vind.
Jeg håper på litt drittvær som kan legge litt kjepper i hjula på de foran meg og få mere avkjøling på bikkjene og ei stund ser det nesten ut som det kan bli det også, men det er bare noen snøfjon i lufta. Hundene stopper selvfølgelig opp og gjør et forsøk på å dra ut mot Nedre Mollesjok og jeg bytter ut Fokk med Storm som leder. Det var dette jeg fryktet: at de ville forsøke på en stopp her.
Jeg kjenner at jeg er nervøs, men forsøker å ikke vise det til bikkjene. Det er vel lettere tenkt enn gjort men jeg prøver å si minst mulig, og gir lederne litt ekstra positiv oppmerksomhet når jeg går fram å forsøker å snacke dem.
Like før Øvre Mollesjok kommer et spann sigende på. Det var ikke helt uventet men jeg liker det ikke likevel. Det er Kristian Walseth. Svarte heller, tenker jeg. Han nærmer seg raskt. Jeg ser etter hvert at han har to hunder mer enn meg.
Jeg bestemmer meg for at den ryggen skal jeg holde så langt jeg klarer. Det varer til et stykke utpå Iesjavre før jeg bestemmer meg for å slippe han. Jeg ser at hundene sliter med å henge på. De kanter, men er jo bare fem. Beleggene, de eneste ekstra jeg hadde, har ikke vært skiftet siden Levajok. Underveis på denne etappen bestemmer jeg meg for å få tak i en ny og lettere konkurranseslede neste sesong.
Jeg har i det minste spart lederne mine litt. Jeg snur meg og kikker bakover og ser en ny prikk der bak. Den vokser å blir større ganske raskt. Jeg ser bare sleden der og lurer på om det kan være Aila Sarre. Det viser seg å være henne og hun smiler lurt i det hundene hennes spaserer forbi mine. Det er skikkelig ufint. Spasere forbi mine kantende hunder. F…n.
Jeg husker med ett tilbake til 2009 da jeg klarte å holde henne bak meg helt inn til mål. Da hadde jeg bare tre hunder som trakk av seks og diare på fire av seks. Denne ganger er forutsetningene enda dårligere og hun trekker det lengste strået her.
Jeg kommer over Iesjavre med hodet og humøret i behold. Jeg ser at Tapir er litt stiv men hun jobber. Mira er i knallslag og jobber som bare juling. Mulig jeg gjør en tabbe med å la henne gå bak men jeg tar ingen sjanser på sisteetappen.
Jeg siger framover, og må erkjenne at spannene foran meg siger ifra. Bare parkering kan stoppe de nå. Jeg bestemmer meg for at fokuset skal holdes på eget spann. Om jeg bare klarer å holde 7.plassen tenker jeg. Jeg ser ingen der bak og staver og gir fartskommandoer, alt for å holde trøkket oppe. Jeg er nesten tom for drikke og irriterer meg at jeg ikke fulgte Maria sitt råd om å ta med enda mer drikke.
Jotka! Jeg siger inn og signerer inn – og ut. Hundene siger sakte ned bakken. Ørene er spisse. Hodene på Tapir og Fokk er reist opp. Plutselig legger Tapir seg over nakken på naboen. Jeg reagerer spontant og løper fram å tar tak i halsbandet og ser henne direkte inn i øynene og sier lavt med en stemme som skremmer faen på flat mark: “ Du prøver deg f…ikke!”
Så løper jeg bak igjen og gir de kommandoen “klare”. Clint og Storm fyker fram. Tapir vil ikke. Hun blir dratt med et stykke. Jeg er usikker på om dette vil fungere men jeg bestemmer meg for å sette hardt mot hardt. Ok, du vil ikke..da SKAL du. Tapir er en veldig snodig hund. Sky og sta som et fjell, og liker nesten aldri å bli tatt på. En merkelig tispe. Men i spannet jobber hun som bare det. Men når hun bestemmer seg for å være lite samarbeidsvillig så er det ikke snakk om. Det skjer heldigvis nesten aldri, og dette er første gangen mens jeg har hatt henne hun har forsøkt å stoppe spannet i løp.
Etter et par hundre meter begynner hun å trekke igjen. Ikke veldig hardt slik hun pleier men hun holder i det minste baklina stram av og til. Det er nok. Det går ulidelig sakte over Jotkavannene. Jeg ser ned på snøen for å se om det går framover. På enden av vannene like før Stillaveien blir jeg tatt igjen av John Øyvind Selmer og Stine Berget Nordvik.
Her får jeg nok en gang to stopp på lederne før jeg igjen klarer å få de i gang. Dæven----nært det store og stygge P- ordet som man ikke får si høyt. Jeg er nervøs.
Det siger ned mot Bollo og jeg er nervøs for å bli tatt igjen av flere spann. "Skal det virkelig bli en reprise fra 2009… Svarte heller". Jeg løper ved siden av sleden opp alle små og lengre bakker i Bollo. Vel, det har vært en lang tur og jeg er stiv i beina og tørst siden drikkesekken er tom. Beina føles ut som en blanding av blåsyre og eiketømmer.
Nedover elva er det tydelig at det ikke er mye igjen å hente. Bikkjene rusler. Jeg prøver å gi fartskommando. Optimisten. De er helt tomme. Ikke rart heller, mange av dem, unntatt Clint og Mira har ikke rørt mat siden Jergul.
Jeg snur meg nervøst og jobber med staven for å hjelpe de litt. I små bakker stopper de nesten opp. Det er langt fra Sorrisnivva til mål så jeg tenker at om vi klarer å holde en halv km per time i snitt høyere fart fordi jeg sparker og staver så tjener jeg en km på to mil når snittfarten er så lav som 11 km/t. Det kan være avgjørende for å holde noen bak meg.
Det går ulidelig sakte nedover elva. Jeg snur meg etter hvert langstrekk etter en sving, urolig for at jeg skal se et spann. Men jeg ser ingen. Jeg får vondt i nakken pga av all snuinga.
Bikkjene er slitne. Jeg er sliten men nå begynner jeg å skjønne at vi kommer oss i mål.
Omsider kommer vi til det punktet hvor løypa krysser elva over Aronnes. Bikkjene begynner å forstå at det ikke er lenge igjen og gasser på litt. Opp høgskolebakken så tar jeg ut det siste av krefter som måtte være igjen i beina. Jeg hører “ Conquest of Paradise” og plutselig er vi i MÅL!!!!!!
Vi er inne som nummer ni. I et hvileår.
