Foreldrene til valper 2010

Til Sjokko og Lade:

Mora er Venus, Kårtvedt/Levorsen                  Faren er Brownie, også Kårtvedt/Levorsen

Til Krystall og Sølv:

Faren er Clint, Ugseth (Leistad)                        Mora er Nadia (bilde kommer)

Krystall

Krystall er en av valpene etter Clint og Nadia. Hun har knallblå øyne. Hun har tett og kraftig pels og er foreløpig tilsynelatende kraftig bygd. Hun er den raskeste av dem alle og den største. Hun liker å ligge først, helst foran spannet eller sammen med lederne. Hun er SJEFEN i valpegården.
Hun har en enorm apetitt og rensker også skålene til naboene om hun får muligheten. Jeg har sett henne legge seg ned og "gjete" på de andre på løstrening. Collie-adferd?

Et nytt lederemne?

Fokk - råskinnet

Fokk er den største og kuleste hannhunden. Han starta karrieren sin som en harding - på wheel. Nå er han rykka opp til å bli et ledertalent. En klassiker. Han er arbeidhesten, den trofaste som alltid jobber og alltid bidrar. Det er noe pioneeraktig over han. En ukuelig men følsom sjel. Samtidig er han en langbeint, sterk og livsglad hannhund med talent for fart og djupsnø. Han elsker å gå med Clint. Fokk er en uslepen diamant etter mitt skjønn. En hund for de store anledninger?

Mørketidskjøring

En liten smakebit av hvordan det er å kjøre hund i mørket. Lyden er ikke noe særlig men på slutten av klippet gir jeg en retningskommando, "haw"

For øvrig er det Tyfon som er i led....

Klippen Tyfon

Tyfon er den naturlige lederen fra et valpekull av syv. Han er en flott, svart hannhund på 24 kg. Faren Freyr er en av Harald Tunheims tidligere øyestener. En slank, elegant og langbeint hannhund på 29 kg. Freyr er/var veldig hardarbeidende og ærlig hund med det store FOKUSET. Han er den hunden som har lært meg mest om hundekjøring. Det er snakk om ei tid før og ei tid etter Freyr.
Tyfon er sin far opp av dage, selv om han er mindre og raskere. Det har han nok av sin mor, Tapir. Han har et vennlig gemytt, en egen verdighet, og er veldig sta. Han har en nydelig pels, blank og stri og den iser aldri. Han har ingen usikkerhet i forhold til andre hunder, og jeg har aldri sett han starte et slagsmål.

Tyfon er solid som en klippe. En burde kanskje ikke gitt dyr navn før de kom i voksen alder, omtrent som i indiansk tradisjon. Hadde jeg kunne valgt skulle han da hett Klippen.

Hele kullet fikk navn etter uvær, da de ble født samtidig med at et polart lavtrykk herja øst-Finnmark. Derav navn fra ulike typer av uvær;  Tyfon, Storm, Fokk, Lyn, Eling, Orkan og Torden.




(Tyfon som valp foran sin tidligere bror Orkan. Han rydder opp og kommer med en tom ølboks)

SØLV

Sølv er en tispevalp fra Clint og Nadia. Hun såg i starten ut som hun skulle få mørkeblå øyne, men de ble brune. Sølv har arvet mange trekk av sin far. Hun har litt de samme trekkene som han, samme intensiteten, samme fryktløsheten (hun stikker gjerne hodet sitt inni kjeften på den skumle Malamutetispa Vierma) uten videre kommentar. Hun har også den samme råe matlysta. Sølv er den minste av de to jeg beholdte av parringa. Hun er kraftig bygd, akkurat som søstra Krystall og som faren. Hun elsker å gjøre noe for deg. Hun var den første som lærte seg sitt og dekk. Hun skjønner ikke navnet sitt godt nok enda, men skjønner at lyden sssss betyr sitt som igjen betyr MAT!!

Sølv er arvesølvet i flokken.

Et år uten satsing?

Et år uten satsing. Bare å nyte det sier folk rundt  meg. Det har gitt rom for andre prosjekter. Jeg har siden i august drevet på med ei ny hundekasse til henger. Det har tatt sin tid, da livet har krevd mye av meg i høst. Det meste av fokuset har gått på noe annet enn bikkjer og løpssatsing.
Samtidig har jeg hatt et valpekull. Clint har endelig blitt far til tre. Tre døtre. Mora er ei huskytispe fra Tom Frode Johansen. Uten at jeg hadde fått hjelp til sosialisering, miljøtrening og daglige turer, hadde det ikke blitt noe av disse bikkjene. Det er jeg overbevist om. I tillegg fant jeg ut at når jeg likevel skulle ha valper et år, kunne jeg like godt skaffe noen flere valper så jeg dro til Nyborgmoen og "henta" meg to valper fra Bente Levorsen og Svein Kårtvedt. To nydelige brune hanner med navnene Sjokko og Lade.

 Jeg har også fortsatt å se meg om etter en ny livssituasjon. En forandring jeg lenge har lengta etter. Jeg vil nok til et miljø med andre hundekjørere OG nærmere hjem. I alle fall ville jeg det.

Det er klart det er bittert å se at muligheten for å kjøre VM I Norge seiler forbi, og mest sannsynlig også Finnmarksløpet 2011. Men en må være på høgget for å klare dette. Og der er jeg ikke for øyeblikket.

Varangervidda

En søndag i slutten av april...

Etter å ha ventet i flere dager på at vinden og snøbygene skulle roe seg, og planen om Ifjordfjellet med dertil tilhørende STORrøyefiske ble lagt på is..så ble det en ekstra stor opptur med det strålende godværet søndag 25.4.

Bildene taler for seg selv, men skareføre under pluss nysnø oppå gjorde sitt til at dette ble en tur av de sjeldne.

Også litt godt å tenke på at det var nettopp jeg og Paul som tente på ideen om å starte med hundekjøring i ei snøhule, nettopp her oppe på Varangervidda. Det er i tider som disse en skal nyte våren, slik den kan være på det beste her oppe i Finnmark.

Roy

Det snør og det snør her i Ytre Nord-Varanger

egentlig skulle jeg ta bilder idag. av hundegården. Da jeg gikk ut døra fra utstyrsrommet såg jeg imidlertid ikke hundegården i snøfokket. Det er 8 bikkjer der ute, men hvor er de?
En hund låg i et hus som var halvfullt av snø. Den andre låg inne i et hus der åpningen var føyka helt igjen.
Jeg hadde med meg bøtta med høgde kjøttbiter og putta en bit inn hos hver hund. De trenger ikke komme ut, å tape unødig varme.

Jeg har fem hunder inne. De ligger i fem store hundebur i gangen. De elsker det. Jeg synes det er godt å se at de har det varmt, men en blir veldig bundet i slike perioder med mye vær. Ingen vits å bruke for mye krefter på å kjempe mot været. Jeg skifter halm og ordner når uværet gir seg. Det kan jo ikke var evig.

Burene i gangen har vært " redninga" for restitusjon mange ganger, og greit å ha også når jeg trenger ei "sykestue" for skadde bikkjer. Eller valpefødsler. Det eneste kullet jeg har hatt er født inne i gangen. Tapir fødte etter et helsikkes uvær 7 velfødde valper. De fikk selvfølgelig navn etter uværstyper. Tyfon, Storm, Fokk og Lyn er hos meg enda. De er blitt noen tøffinger.

Dette er den mest snørike vinteren jeg har hatt siden jeg flyttet hit i 2005, og også den som har forårsaket mest arbeid. Med årene har jeg imidlertid lært at å måke ut kennelen etterhvert som snøen kommer er bare tull. En må lære seg å flytte husene OPPÅ snøen. Og gjøre så godt en kan for å skape god restitusjon. God restitusjon er alfa omega tror jeg.

Vel, bildene får vente. Nå er bikkjene lufta, og jeg må legge meg. De kan være i burene til kl 07 seinest. Hvis ikke de blir lufta etter omlag 8 timer går det galt.

Onkel reisende Mikals beretninger fra Bergeby 240 eller kanskje 280?

Noen ”filosofiske” betraktninger fra Bergebyløpet 2010

Roen har senket seg. Det er tid for ettertanke. Hva skjedde egentlig under årets Bergebyløp? Gikk det bra? Gikk det dårlig? Gikk det som forventet? Eller kanskje over forventningen? Og hva mener hundene? Vel. La meg snakke på vegne av teamet all den tid hundene dessverre ikke får ytret mer enn et bjeff i ny og ne.

La meg bare få sagt det med en gang: Jeg sitter igjen med en god følelse. Dette gikk sannelig unna, og dette var gøy, noe jeg mener også hundene ga uttrykk for underveis og etter løpet. De av dere som muligens vil si at andrerunden ikke svarte til forventningene, tar feil. Man kan ikke legge lista på 2.45 bare fordi man går over 2.30 i første forsøk. Det er ikke sånn det fungerer - verken i høydehopp eller hundekjøring. Andrerunden var dessuten tiden for å eksperimentere litt både med lederhundkombinasjoner og egen psyke.

Bergebyløpet er et treningsløp, jeg gjentar treningsløp, hvor ting og tang skal testes ut til minst detalj. Men det er samtidig løpet med stor L som skal gi de tunge, filosofiske svarene og som gjør at tennene er rustne, alternativt at man er rustet til tennene inn mot hovedmålet, nemlig Finnmarksløpet. Og hvis noen er i tvil, så får man svar som det monner etter å ha kjørt i 10 timer på en ikke alt for fast såle, for så kjøre ut på samme runde etter kun fem timers hvile. Så får man svar på hvor stor andel hår man har igjen på brystet når denne galematiassen endelig er over. Hundene har merkelig nok alltid hår nok på brystet de uansett hvordan man snur og vender på det. Så det er ikke der det ligger.

Syv hunder hadde fått wild card på ”racingspannet” før løpet startet. Disse var Clint, Gepard, Tapir, Mira, Mollis, Fokk og Storm. Den siste plassen stod mellom den ukonvensjonelle piraten Mikke og lederstjernen Celaeno. Siden sistnevnte har vist så pass lovende takter på trening, ble båten raskt fulltegnet med det nye stjerneskuddet. Dessuten syntes jeg Mikke passet perfekt inn i imagen til ”sjørøverspannet”, altså spann nr 2 fra Saltlake husky – hvor selveste kaptein Sabeltann (les: Mr. Stein Tage Domaas) stod med tung pondus bak styrebøylen ut fra fellesstarten i Rustefielbma.

For kjennere av racingspannet var det muligens overraskende at Mira og Mollis ble valgt til den krevende oppgaven å lede spannet ut fra start i Bergebyløpet. Lederkombinasjonen er krute god, det er ikke det, men den har bokstavelig talt en jævla stor bakdel: Mollis kan nemlig ikke drite i fart! Konsekvensen er at sleden lett kan harve over alle hunder hvis føreren bak er uoppmerksom siden lille Mira ikke har nok sideflesk til å dra Mollis framover mens ho sitter på ræva og driter i fart. Alt dette virker muligens ustyrtelig morsomt for de av dere som ikke har så mye befatning med hundekjøring, men er altså en uhyre viktig detalj i et stort puslespill. Tenk nemlig noe så flaut hvis man kjører ut fra Alta sentrum med de to småtispene i horn, og hvor Mollis setter seg ned og driter 10 sekunder etter at Hans Petter Dahlby har hylt ut 3-2-1 KJØR! Huff, nei den tanken er faktisk så ubehagelig at jeg allerede nå kan avsløre at jeg av den grunn ikke kommer til å bruke denne lederkombinasjonen ut fra start i Finnmarksløpet.

Tilbake til Bergebyløpet. Før start var faktisk stressnivået til undertegnede så lavt som det i hele tatt kunne være. Jeg hadde faktisk mer enn nok med å traktere en sinnsyk hodepine grunnet halsebetennelse. Eska med Paracet som jeg hadde kjøpt før løpet var selvfølgelig gjenglemt på campinghytta, noe som ikke gjorde saken det spøtt bedre. Sukk. Sånn er det når de to handlerne mine valgte å dra på helgeferie langt pokker i vold inn i Nordvest-Russland i steden for å fryse i to døgn på campingplassen ved hotellet på Tana bru. Kan man i hele tatt forstå den prioriteringen?

Iallfall. Taktikken før start var å ligge langt framme i feltet, og helt klart foran sjørøverspannet, men altså ikke først. Og alt gikk faktisk helt etter planen. Jeg posisjonerte meg perfekt ut, og la meg bak et annet spann. Problemet med taktikken var bare at dette spannet var som skutt ut av en feit sirkuskanon. Inni den kanonen satt Ole Wingren og åtte løpskåte bikkjer. De bare forsvant over alle hauger, de, (eller i dette tilfellet opp elvetarmen) i en fart jeg tidligere bare har sett på veddeløpsbaner hvor greyhounds springer frenetisk etter en konstruert harepus. Altså var jeg i realiteten først i sporet, noe som overhodet ikke var planlagt. Rett bak meg kom den hardt arbeidende og ambisiøse kaptein Sabeltann pesende med like pesende Skodda og John Dee som kreativt lederpar. Bak han igjen kom altså disse to sterke Alta-spannene som overhodet ikke viste tegn til å lede an i mørket. Altså lå ansvaret på Mira og Mollis. Ja, ja. Noen må jo ta ansvar i en fellestart uansett hvordan man snur og vender på det.

Opp elva stod jeg periodevis ganske hardt på bremsa, sjekka gps-en jevnt og trutt, og var fornøyd. Utgangsfarta, sånn ca 16,5 i snitt, var etter mitt syn godt innenfor komfortsonen til hundene. Det virket som om de andre spannene mente det samme, for de fulgte omtrent samme fart opp elva. Jeg var happy med å svinge først av elva, for så starte på stigningen opp Seidafjellet. Jeg vet nemlig at de andre kjørerne skal være i alminnelig god fysisk form for å klare å springe like fort som meg opp fjellet, så da er det jo greit å være først i sporet. Men herrens veier er som kjent uransakelig og det verst tenkelige skjer! Mollis setter seg nemlig ned og driter rett før stigningen opp fjellet med den konsekvens at jeg får en liten, uønsket stopp. Merk en liten stopp. En overheit kaptein Sabeltann, som på det tidspunktet hadde kjørt seg inn i ryggen på meg igjen, hadde så absolutt ingen planer om å vente i hele 30 sekunder mens Mollis sitter og driter (husk at det bare er noen og tyve mil igjen av løpet). I stedet smetter han forbi til min gedigne frustrasjon. Sjelden har jeg vært så forbannet siden jeg nå er nødt til å krabbe i første gir bak campingvogna opp lia. Jeg ropte ut at ”no må du for helvette slippe meg forbi, din forbainna gjøk, eg har nemlig dobbelt så stor fart som deg i spannet!”. Til svar får jeg bare at ”du skal bare holde kjeft, ellers så får eg deg diskvalifisert! Her gjelder treminuttersregelen!!”. Sukk. Er det rart det er krig i verden? Her blir man altså forbikjørt av teamkameraten (av alle i verden) fordi man har en lederhund som ikke kan drite i fart, og altså IKKE fordi spannet bak holder høyere fart. Kaptein Sabeltann, som i dette tilfellet får påskrevet navnet ”superbyråkraten”, klarer med ord å tolke regelverket så inn i kahyttens stivbeint at selv en russisk byråkrat villet bleknet om nebbet siden han nekter å slippe meg forbi under et slik meningsløst påskudd. Min umiddelbare tanke var at hadde jeg hatt pistol, så ville jeg skutt han i leggen og kjørt forbi. Et trebein hører jo dessuten til en ekte sjørøvers image. I stedet for å fortsette konfrontasjonslinja, stoppet jeg midt i bakken og snacket hundene en halv time før planen for i hele tatt å få et befriende pusterom fra den absurde situasjonen. Kun få minutter senere var vi begge så nedkjølte at jeg heldigvis fikk ”passerings-access” av kapteinen foran.

Siden så jeg meg aldri tilbake.

Jeg var altså på dette tidspunktet endelig alene med elementene. Og herre jemini for en befriende følelse. Flyten i spannet var outstanding. Lett bremsende på scootermatta tilbakela vi mil etter mil, spiste opp myrer, bakker og elver. Bekreftelsen på at det gikk fort skjønte jeg da vi allerede ved Nyborgmoen passerte de to, tre første storspannene. I et jafs var vi i Bergeby der vi ble møtt med klapp og hurrarop fra Bergebyløpets venner. Stigningen opp til kioskvannet gikk som en lek. Vi fikk hunch på to nye storspann, og spiste dem inn i løpet av en time eller så. Det må ha sett helt sykt ut da de to smårottene Mira og Mollis ledet an forbi Torstein Kohnert sine 20 massive hunder. Det er altså ikke størrelsen eller lengden for den saks skyld det kommer an på i hundekjøring, har jeg forstått dette faget riktig. Like etter ble nok et storspann passert. Trening bærer frukter, var min tilfredsstillende tanke der og da. Inn mot checkpointet ved Tana bru lå jeg bak nok et storspann. Det viste seg å være sympatiske Tore Helistø, som på det tidspunkt ble tatt igjen med en halv time. Irmelin stilte velvillig opp på checkpointet med en flaske cola og andre ting og tang siden jeg ikke hadde egen handler. All honnør til velvilligheten og den smidige handlerstilen. Hun har definitivt skjønt psykologien i dette gamet.

Hundene ble forskriftsmessig foret og stelt, og etter at jeg selv hadde fått i meg litt mat hadde jeg faktisk hele tre timer å sove på. ”Gull”, var min umiddelbare tanke. Problemet var bare at jeg ikke fikk sove. Fikk krampe i ryggen og leggen, noe som tydet på alt for lite veskeinntak underveis. For å bøte på smertene heiv jeg for første gang i mitt liv inn på en innsovningstablett. Effekten uteble, så jeg heiv like godt inn på en ny, en. Omsider forsvant jeg inn i drømmeland. Gleden ble raskt brutt da Irmelin og Roy slepte meg ut av senga. Tror aldri jeg har vært så omtåket i hele mitt liv, noe som er ganske utrolig all den tid jeg kan være litt av en svimling. Altså hadde disse innsovningstablettene en katastrofal effekt. Jeg husker rett og slett ingen ting fra det øyeblikk jeg kjørte ut fra checkpointet til jeg var i Nyborg et par timer senere. Hele dette strekket er helt svart fra min bevissthet. Eller for å si det på den måten, jeg husker tre ting på det strekket. Det ene er at ledertispa Gepard fikk høy haleføring et eller annet sted mellom Tanaelva og Nyborg, og at hun av den grunn ble flyttet lenger bak i spannet. Det andre var at Torstein Kohnert tok revansj og kjørte forbi. Mener at godstoget seig forbi meg oppe på Seidafjellet en plass. Det tredje jeg husker var at Helene Gran Øverli en eller annen plass kom bak meg i en helsikkens fart og suste forbi i suveren stil. Det var et imponerende stykke hundekjøring vi her var vitne til, det er jeg helt sikker på, tross min beskjedne befatning med denne sporten. Uansett var det nok til at tigeren i meg våknet. Problemet var bare at tigeren i hundene ikke våknet av den grunn. Det gikk ikke fort med spannet, for å si det sånt, men heller ikke katastrofalt sakte. Vi seig jevnt og trutt framover. Clint og Mollis var på det tidspunkt ledere. Vi tok overraskende nok igjen Tore Helistø som på det tidspunktet i løpet neppe hadde en ”all time high”, han heller. Fort gikk det med andre ord ikke, det skal sies, verken med meg eller Tore. Vi prata og tok det piano. Det gikk tross alt framover, det må man ikke glemme. Da Tore stoppa og snacka sa vi takk for følget og kjørte videre alene. Først når vi nærmet oss området rundt Ilar-gammen i Bergebytraktene skjedde det en merkbar tempoøkning i spannet. Det var nemlig da superfjotten Clint blåste i hornet og satte inn ”sluttstøtet”. Trodde jeg. Det eneste den firbeinte gjøken tenkte på var imidlertid å springe fortest mulig inn på gårdstunet til Jan Øystein Dervo der vi tidligere har trent fra både i høst og vinter. Etter litt sleping og draging fikk jeg omsider spannet forbi denne ”dødssonen”. Vi var atter på vei opp mot Kioskvannet. På det tidspunktet var jeg så irritert på Clint at jeg lot Mollis gå i singel led samtidig som jeg festa Clint inn som tredje wheal dog. Oppe på Kioskvannet var det tid for litt omgruppering i spannet. Jeg lot rekrutten Storm få sjansen som co-leder ved siden av Mollis. Det viste seg å være et lykketreff. Farta gikk betraktelig opp, og vi fikk en nydelig flyt i spannet de siste seks mil inn til mål. Høydepunktet på dette strekket var da vi passerte en sluttkjørt Joni Elomaa i de tunge kneikene opp Seidafjellet.

Alt i alt er jeg kjempefornøyd med løpet. Alle hunder virker å være skadefri og i fin form. Samtidig ble man noen tonn erfaring rikere på veien fram mot sesongens hovedmål - Finnmarksløpet.

Så får vi høres nærmere når den stor dagen nærmer seg!

Hundekjørerhilsen fra Mikal.

Styrebøylen på storsleden knekt

Da jeg dreiv å måkte snø i går kveld, skulle jeg flytte storsleden, og merket at den virka så lealaus. Så jeg tenkte: "jøss, det var da voldsomt hvor den hadde mjukna i sammenføyningene". Han jeg kjøpte sleden av sa at den kom til å bli mykere etterhvert som jeg kjørte med den, men så mjuk? Da jeg gikk over den viste det seg ganske raskt at den var gått tvers av!

Ja,ja. Webtape og spjelker funker fint - inntil videre. Sleden er jo i bruk, så jeg må bare improvisere.

Samtidig lurer jeg på om noen har noen tips om hva/hvordan jeg skal få fiksa den skikkelig?

Forberedelser til årets første løp!

Fredag 12.februar går starten på årets første løp for hundene, Bergebyløpet. Det er det tredje løpet i Norgescupen etter Gausdal Maraton og Femundløpet. Mikal og Stein Tage skal kjøre. Mikal kjører A-laget og Stein Tage de hundene som er igjen pluss innlån av hunder fra team Nyborg.

Følg med på www.pasviktrail.com

I år har jeg tatt en hvilesesong. Jeg skal medgi at det er vanskelig å akseptere å ha gitt slipp på muligheten til å kjøre Finnmark/Femund, men ettersom jeg følte meg veldig utlada og sliten etter fjorårets sesong, ble det til at jeg bestemte meg for jeg skulle ha mindre fokus på konkurranse denne sesongen. Mikal hadde lyst, etter litt betenkningstid, å kjøre Finnmarksløpet. Jeg klarte ikke å fri meg helt fra lysten til å kjøre løp, og fant ut at jeg ville kjøre Pasvik Trail. Dette medførte også motivasjon til å ha litt påtrykk i år også. Vi har trent bikkjene sammen, selv om Mikal har vært ivrigere å trene enn meg. Stein Tage har også bidratt med hjelp til forskjellige oppgaver som er nødvendig for å få dette til å gå rundt samt en del økter når en må dele opp spannet pga dårlig ankerfeste. Tema Saltlake ruller videre..

Ny på blogging!

Jeg er litt usikker på hva jeg egentlig vil med dette, men foreløpig har jeg tenkt at dette skal være en side som først og fremst handler om hundene og den livsstilen dette medfører. Det er ment å være en refleksjonblogg, men også for folk å komme å se hva vi driver med.