Noen ”filosofiske” betraktninger fra Bergebyløpet 2010
Roen har senket seg. Det er tid for ettertanke. Hva skjedde egentlig under årets Bergebyløp? Gikk det bra? Gikk det dårlig? Gikk det som forventet? Eller kanskje over forventningen? Og hva mener hundene? Vel. La meg snakke på vegne av teamet all den tid hundene dessverre ikke får ytret mer enn et bjeff i ny og ne.
La meg bare få sagt det med en gang: Jeg sitter igjen med en god følelse. Dette gikk sannelig unna, og dette var gøy, noe jeg mener også hundene ga uttrykk for underveis og etter løpet. De av dere som muligens vil si at andrerunden ikke svarte til forventningene, tar feil. Man kan ikke legge lista på 2.45 bare fordi man går over 2.30 i første forsøk. Det er ikke sånn det fungerer - verken i høydehopp eller hundekjøring. Andrerunden var dessuten tiden for å eksperimentere litt både med lederhundkombinasjoner og egen psyke.
Bergebyløpet er et treningsløp, jeg gjentar treningsløp, hvor ting og tang skal testes ut til minst detalj. Men det er samtidig løpet med stor L som skal gi de tunge, filosofiske svarene og som gjør at tennene er rustne, alternativt at man er rustet til tennene inn mot hovedmålet, nemlig Finnmarksløpet. Og hvis noen er i tvil, så får man svar som det monner etter å ha kjørt i 10 timer på en ikke alt for fast såle, for så kjøre ut på samme runde etter kun fem timers hvile. Så får man svar på hvor stor andel hår man har igjen på brystet når denne galematiassen endelig er over. Hundene har merkelig nok alltid hår nok på brystet de uansett hvordan man snur og vender på det. Så det er ikke der det ligger.
Syv hunder hadde fått wild card på ”racingspannet” før løpet startet. Disse var Clint, Gepard, Tapir, Mira, Mollis, Fokk og Storm. Den siste plassen stod mellom den ukonvensjonelle piraten Mikke og lederstjernen Celaeno. Siden sistnevnte har vist så pass lovende takter på trening, ble båten raskt fulltegnet med det nye stjerneskuddet. Dessuten syntes jeg Mikke passet perfekt inn i imagen til ”sjørøverspannet”, altså spann nr 2 fra Saltlake husky – hvor selveste kaptein Sabeltann (les: Mr. Stein Tage Domaas) stod med tung pondus bak styrebøylen ut fra fellesstarten i Rustefielbma.
For kjennere av racingspannet var det muligens overraskende at Mira og Mollis ble valgt til den krevende oppgaven å lede spannet ut fra start i Bergebyløpet. Lederkombinasjonen er krute god, det er ikke det, men den har bokstavelig talt en jævla stor bakdel: Mollis kan nemlig ikke drite i fart! Konsekvensen er at sleden lett kan harve over alle hunder hvis føreren bak er uoppmerksom siden lille Mira ikke har nok sideflesk til å dra Mollis framover mens ho sitter på ræva og driter i fart. Alt dette virker muligens ustyrtelig morsomt for de av dere som ikke har så mye befatning med hundekjøring, men er altså en uhyre viktig detalj i et stort puslespill. Tenk nemlig noe så flaut hvis man kjører ut fra Alta sentrum med de to småtispene i horn, og hvor Mollis setter seg ned og driter 10 sekunder etter at Hans Petter Dahlby har hylt ut 3-2-1 KJØR! Huff, nei den tanken er faktisk så ubehagelig at jeg allerede nå kan avsløre at jeg av den grunn ikke kommer til å bruke denne lederkombinasjonen ut fra start i Finnmarksløpet.
Tilbake til Bergebyløpet. Før start var faktisk stressnivået til undertegnede så lavt som det i hele tatt kunne være. Jeg hadde faktisk mer enn nok med å traktere en sinnsyk hodepine grunnet halsebetennelse. Eska med Paracet som jeg hadde kjøpt før løpet var selvfølgelig gjenglemt på campinghytta, noe som ikke gjorde saken det spøtt bedre. Sukk. Sånn er det når de to handlerne mine valgte å dra på helgeferie langt pokker i vold inn i Nordvest-Russland i steden for å fryse i to døgn på campingplassen ved hotellet på Tana bru. Kan man i hele tatt forstå den prioriteringen?
Iallfall. Taktikken før start var å ligge langt framme i feltet, og helt klart foran sjørøverspannet, men altså ikke først. Og alt gikk faktisk helt etter planen. Jeg posisjonerte meg perfekt ut, og la meg bak et annet spann. Problemet med taktikken var bare at dette spannet var som skutt ut av en feit sirkuskanon. Inni den kanonen satt Ole Wingren og åtte løpskåte bikkjer. De bare forsvant over alle hauger, de, (eller i dette tilfellet opp elvetarmen) i en fart jeg tidligere bare har sett på veddeløpsbaner hvor greyhounds springer frenetisk etter en konstruert harepus. Altså var jeg i realiteten først i sporet, noe som overhodet ikke var planlagt. Rett bak meg kom den hardt arbeidende og ambisiøse kaptein Sabeltann pesende med like pesende Skodda og John Dee som kreativt lederpar. Bak han igjen kom altså disse to sterke Alta-spannene som overhodet ikke viste tegn til å lede an i mørket. Altså lå ansvaret på Mira og Mollis. Ja, ja. Noen må jo ta ansvar i en fellestart uansett hvordan man snur og vender på det.
Opp elva stod jeg periodevis ganske hardt på bremsa, sjekka gps-en jevnt og trutt, og var fornøyd. Utgangsfarta, sånn ca 16,5 i snitt, var etter mitt syn godt innenfor komfortsonen til hundene. Det virket som om de andre spannene mente det samme, for de fulgte omtrent samme fart opp elva. Jeg var happy med å svinge først av elva, for så starte på stigningen opp Seidafjellet. Jeg vet nemlig at de andre kjørerne skal være i alminnelig god fysisk form for å klare å springe like fort som meg opp fjellet, så da er det jo greit å være først i sporet. Men herrens veier er som kjent uransakelig og det verst tenkelige skjer! Mollis setter seg nemlig ned og driter rett før stigningen opp fjellet med den konsekvens at jeg får en liten, uønsket stopp. Merk en liten stopp. En overheit kaptein Sabeltann, som på det tidspunktet hadde kjørt seg inn i ryggen på meg igjen, hadde så absolutt ingen planer om å vente i hele 30 sekunder mens Mollis sitter og driter (husk at det bare er noen og tyve mil igjen av løpet). I stedet smetter han forbi til min gedigne frustrasjon. Sjelden har jeg vært så forbannet siden jeg nå er nødt til å krabbe i første gir bak campingvogna opp lia. Jeg ropte ut at ”no må du for helvette slippe meg forbi, din forbainna gjøk, eg har nemlig dobbelt så stor fart som deg i spannet!”. Til svar får jeg bare at ”du skal bare holde kjeft, ellers så får eg deg diskvalifisert! Her gjelder treminuttersregelen!!”. Sukk. Er det rart det er krig i verden? Her blir man altså forbikjørt av teamkameraten (av alle i verden) fordi man har en lederhund som ikke kan drite i fart, og altså IKKE fordi spannet bak holder høyere fart. Kaptein Sabeltann, som i dette tilfellet får påskrevet navnet ”superbyråkraten”, klarer med ord å tolke regelverket så inn i kahyttens stivbeint at selv en russisk byråkrat villet bleknet om nebbet siden han nekter å slippe meg forbi under et slik meningsløst påskudd. Min umiddelbare tanke var at hadde jeg hatt pistol, så ville jeg skutt han i leggen og kjørt forbi. Et trebein hører jo dessuten til en ekte sjørøvers image. I stedet for å fortsette konfrontasjonslinja, stoppet jeg midt i bakken og snacket hundene en halv time før planen for i hele tatt å få et befriende pusterom fra den absurde situasjonen. Kun få minutter senere var vi begge så nedkjølte at jeg heldigvis fikk ”passerings-access” av kapteinen foran.
Siden så jeg meg aldri tilbake.
Jeg var altså på dette tidspunktet endelig alene med elementene. Og herre jemini for en befriende følelse. Flyten i spannet var outstanding. Lett bremsende på scootermatta tilbakela vi mil etter mil, spiste opp myrer, bakker og elver. Bekreftelsen på at det gikk fort skjønte jeg da vi allerede ved Nyborgmoen passerte de to, tre første storspannene. I et jafs var vi i Bergeby der vi ble møtt med klapp og hurrarop fra Bergebyløpets venner. Stigningen opp til kioskvannet gikk som en lek. Vi fikk hunch på to nye storspann, og spiste dem inn i løpet av en time eller så. Det må ha sett helt sykt ut da de to smårottene Mira og Mollis ledet an forbi Torstein Kohnert sine 20 massive hunder. Det er altså ikke størrelsen eller lengden for den saks skyld det kommer an på i hundekjøring, har jeg forstått dette faget riktig. Like etter ble nok et storspann passert. Trening bærer frukter, var min tilfredsstillende tanke der og da. Inn mot checkpointet ved Tana bru lå jeg bak nok et storspann. Det viste seg å være sympatiske Tore Helistø, som på det tidspunkt ble tatt igjen med en halv time. Irmelin stilte velvillig opp på checkpointet med en flaske cola og andre ting og tang siden jeg ikke hadde egen handler. All honnør til velvilligheten og den smidige handlerstilen. Hun har definitivt skjønt psykologien i dette gamet.
Hundene ble forskriftsmessig foret og stelt, og etter at jeg selv hadde fått i meg litt mat hadde jeg faktisk hele tre timer å sove på. ”Gull”, var min umiddelbare tanke. Problemet var bare at jeg ikke fikk sove. Fikk krampe i ryggen og leggen, noe som tydet på alt for lite veskeinntak underveis. For å bøte på smertene heiv jeg for første gang i mitt liv inn på en innsovningstablett. Effekten uteble, så jeg heiv like godt inn på en ny, en. Omsider forsvant jeg inn i drømmeland. Gleden ble raskt brutt da Irmelin og Roy slepte meg ut av senga. Tror aldri jeg har vært så omtåket i hele mitt liv, noe som er ganske utrolig all den tid jeg kan være litt av en svimling. Altså hadde disse innsovningstablettene en katastrofal effekt. Jeg husker rett og slett ingen ting fra det øyeblikk jeg kjørte ut fra checkpointet til jeg var i Nyborg et par timer senere. Hele dette strekket er helt svart fra min bevissthet. Eller for å si det på den måten, jeg husker tre ting på det strekket. Det ene er at ledertispa Gepard fikk høy haleføring et eller annet sted mellom Tanaelva og Nyborg, og at hun av den grunn ble flyttet lenger bak i spannet. Det andre var at Torstein Kohnert tok revansj og kjørte forbi. Mener at godstoget seig forbi meg oppe på Seidafjellet en plass. Det tredje jeg husker var at Helene Gran Øverli en eller annen plass kom bak meg i en helsikkens fart og suste forbi i suveren stil. Det var et imponerende stykke hundekjøring vi her var vitne til, det er jeg helt sikker på, tross min beskjedne befatning med denne sporten. Uansett var det nok til at tigeren i meg våknet. Problemet var bare at tigeren i hundene ikke våknet av den grunn. Det gikk ikke fort med spannet, for å si det sånt, men heller ikke katastrofalt sakte. Vi seig jevnt og trutt framover. Clint og Mollis var på det tidspunkt ledere. Vi tok overraskende nok igjen Tore Helistø som på det tidspunktet i løpet neppe hadde en ”all time high”, han heller. Fort gikk det med andre ord ikke, det skal sies, verken med meg eller Tore. Vi prata og tok det piano. Det gikk tross alt framover, det må man ikke glemme. Da Tore stoppa og snacka sa vi takk for følget og kjørte videre alene. Først når vi nærmet oss området rundt Ilar-gammen i Bergebytraktene skjedde det en merkbar tempoøkning i spannet. Det var nemlig da superfjotten Clint blåste i hornet og satte inn ”sluttstøtet”. Trodde jeg. Det eneste den firbeinte gjøken tenkte på var imidlertid å springe fortest mulig inn på gårdstunet til Jan Øystein Dervo der vi tidligere har trent fra både i høst og vinter. Etter litt sleping og draging fikk jeg omsider spannet forbi denne ”dødssonen”. Vi var atter på vei opp mot Kioskvannet. På det tidspunktet var jeg så irritert på Clint at jeg lot Mollis gå i singel led samtidig som jeg festa Clint inn som tredje wheal dog. Oppe på Kioskvannet var det tid for litt omgruppering i spannet. Jeg lot rekrutten Storm få sjansen som co-leder ved siden av Mollis. Det viste seg å være et lykketreff. Farta gikk betraktelig opp, og vi fikk en nydelig flyt i spannet de siste seks mil inn til mål. Høydepunktet på dette strekket var da vi passerte en sluttkjørt Joni Elomaa i de tunge kneikene opp Seidafjellet.
Alt i alt er jeg kjempefornøyd med løpet. Alle hunder virker å være skadefri og i fin form. Samtidig ble man noen tonn erfaring rikere på veien fram mot sesongens hovedmål - Finnmarksløpet.
Så får vi høres nærmere når den stor dagen nærmer seg!
Hundekjørerhilsen fra Mikal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar